Årets beste plater, filmer og bøker

Musikk:

 

Film:

Bøker:

Raw Comedy klipp+ Obamas Orwell-hyllest

I november i fjor spilte jeg inn et set for Raw Comedy Club i Stockholm, som omsider ble sendt på kanal 5 på mandag. Det litt redigerte klippet ligger her (jeg synes det er synd greiene om prostitusjon og narkotika ble klippet bort, da det er noe av det jeg var mest fornøyd med):

Ellers har jeg fortsatt ikke kommet over den ynkelig rævslikkende reaksjonen folk flest har hatt til Obamas tale etter at han mottok fredsprisen i forrige uke. Til og med oppegående venner av meg har uttrykt beundring for det tomme, usanne og ulidelig selvgode pisspratet som tøyt ut av kjeften på Obama i Oslo. For det første sa han at han, som alle statshoder, forbeholder seg retten til å handle alene for å forsvare sin nasjon. Ok. Da bør dette prinsippet også gjelde for Iran (som Obama sammen med Israel konstant truer) og Hamas (som har en rett til selvforsvar fra kontinuerlige israelske/ amerikanske angrep). Obama uttalte også at det ikke er i USAs interesse at noen folkeslag nektes sine rettigheter. Igjen, si det til palestinerene.

Men det mest nedlatende Obama sa denne formiddagen (det å ta for seg historieforfalskningen han kom med angående USAs rolle i verden har jeg rett og slett ikke mage til akkurat nå) var uten tvil hans referanser til Gandhi og Martin Luther King. Nå er ikke jeg noen stor fan av mye av det Gandhi sto for, som hans støttebrev til Hitler og åpenbare pedofili, men det var noe nobelt over hans ikke-voldelige taktikk mot det britiske imperiet. Ditto med King, som mot slutten av livet begynte å komme med en systemkritikk mot amerikanske myndigheter som var både radikal og prinsippfast. Obama hyllet disse to, men sa så at deres ikke-voldelige taktikker ikke holder mål for Obama, som "konfronterer verden som den er". Noe Gandhi og King altså ikke gjorde. Det er ikke selvbildet det står på her. Om Bush hadde holdt den nesten eksakt samme talen hadde alle kritisert han for å være den fascisten han er, men når Obama sier det vekker det håp hos en impotent og naiv del av verdensbefolkingen som venter på at "ledere" skal ta oss inn i en bedre fremtid. Og for Obamamaniacs gjelder det å blindt sluke mantraen om at krig er fred og hult pissprat er nobel retorikk. Verden vil bedras, og det er sjokkerende hvor lite som skal til.

Jobbuke

Denne uken har jeg syv jobber i Oslo, og jeg forbereder meg ved å drikke C-vitamin og prøve å komme opp med noen vagt morsome tanker til Dattera til Hagen på onsdag. De siste tre gangene jeg har vært der har jeg gjort i overkant av en time nytt materiale, og 40% av det kan bli bra med litt arbeid. Jeg har i det siste fundert litt over at jeg muligens kaster materiale for fort fordi jeg skriver nytt hele tiden, og gode vitser trenger noen ganger på scenen for å perfeksjoneres. Så jeg skal skrive minst tyve nye minutter til onsdag, for så å bruke ferien på å forbedre faenskapet til neste år. Problemet er at jeg blir jævlig fort lei av mitt eget materiale, noe jeg spesielt merker når jeg gjør militærjobber. Da jeg ofte gjør litt eldre ting, for å i det hele tatt komme gjennom til et publikum med snittaldrer på attten år, som nesten kun kan relatere seg til vitser om knullig og drikking. Det å underholde folk som er inne til førstegangstjeneste er nesten det eneste som gjør meg bevisst på min egen alder. Jeg blir av og til spurt om legitimasjon for å komme inn på uteplasser, men det er i alle tilfellene en "liker ikke trynet ditt"-greie, og ikke at vaktpikken tror jeg er under tyve år.

Ellers skulle jeg kommentere så mange nyhetssaker nå at jeg ikke husker noen av dem. Fuck it. Jeg kan uansett ses på Latter tirsdag, fredag og lørdag, Dattera til Hagen onsdag, og Josefine Vertshus på torsdag. Det holder.

Har stand-up en fremtid?

Chortle har en god artikkel om fremtiden til stand-up, hvor Roland Muldoon spår kunstformens død om ikke komikere slutter å være så feige. Det er meget interessant lesning, og jeg tror han har rett. Wikipedia definerer et homogent gode som det som "oppstår når konsumentene er likegyldige til hva de skal velge mellom to bedrifters produkter eller goder". Og det er ikke bare her til lands stand-up i stadig økende grad passer til denne definisjonen, da det er lenge mellom hver gang man blir utfordret av komikere, uansett nasjonalitet. I år har jeg sett Doug Stanhope, Glenn Wool, Steve Hughes, Louis CK og Magnus Betnèr komme med tankevekkende materiale som i tillegg er fantastisk morsomt, men de er desverre unntaket til regelen. Og med tankevekkende materiale mener jeg ikke nødvendigvis politisk humor, men humor som går dypere enn å få deg til å le, klappe, for så å glemme hva som ble sagt. God stand-up skal etter min mening gi noe mer enn banal vorspielunderholdning, og det krever da også mer av komikerne. Alle kan ikke snakke om de tingene jeg personlig synes er interessante, men alle kan gå dypere i seg selv for å finne stoff som ikke bare omhandler de mest overfladiske aspektene ved vår sameksistens.

Et av hovedproblemene med stand-up komikk er publikums holdning til det de ser, i den grad man kan generalisere så krasst. Men det er en utbredt oppfatning om at "stand-up er stand-up", og at du kan ta med venner, familie eller en bedrift på et show, uten å gjøre selv en minimal innsats for å finne ut hvilke komikere som skal på scenen. Et raskt googlesearch er ofte alt som skal til, og det er ikke komikerens feil om han tar opp temaer som du personlig synes er ubehagelige eller upassende. Stand-up er selve definisjonen på ytringsfrihet, og den noen ganger tilsynelatende selvpåførte sensuren mange komikere viser på scenen er deprimerende og unødvendig. Nå er det selvsagt en plass for alt, og noen gjør samlivshumor og pulevitser på en veldig god måte. Jeg ler av det, men det er konformiteten og uviljen mot å skille seg ut jeg setter et stort spørsmålstegn ved (jeg kunne forøvrig glatt gjort tre kvarter med kun pulemateriale, men vi ville nok alle blitt jævlig lei før jeg var kommer halvveis).

En av de største mytene om stand-up er idèen om at man kun kan snakke om ting som "folk kjenner seg igjen i". Det høres ut som den ultimate falitterklæringen, for hvor er tilfredsstillelsen i å kun få servert tanker du allerede har tenkt selv? Jeg mistenker at det er en billig måte å få publikum til å føle seg intelligente på, men det er også nedlatende, i den forstand at man tror publikum er for skjøre til å la seg utfordre. Alle komikere trenger ikke å starte med å påpeke sin mest åpenbare fysiske skavank, og alle vitser trenger ikke å starte med "dere vet når..." Og før jeg virker for mye som en arrogant pikk, jeg påstår på ingen måte at jeg er så jævlig flink til å komme med originale tanker. Hadde jeg vært en stor tenker hadde jeg sikkert drevet med noe annet enn stand-up, og jeg drives nok like mye av en aversjon mot "vanlig" arbeid som jeg gjør av en trang til å dele min grandiose visjoner for et utopisk samfunn. For å være ærlig er det ingen bevisst agenda bak mitt materiale, annet enn egoisme: jeg prøver å underholde meg selv. Om man skal tjene sitt levebrød ved å reise rundt og dele sine tanker med fremmede mennesker i håp om at de også ser humoren i det du ler av inni hodet ditt, så må man gjøre det interessant for seg selv. For å sitere artikkelen i Chortle: 

What happens now?’ he [Roland Muldoon] asked at today’s event. ‘Oh dear. I’ve just seen 100 comics and I think they had 12 jokes: paedophilia, rape, ginger hair, small penises, paranoia at ATMs. Observational comedy is taking over, it’s all Michael McIntyre and people aren’t saying anything any more, and it’s really frightening.

Jeg vil legge til at "observational comedy" ikke nødvendigvis er en negativ sjanger, men hvorfor må vi alle observere det samme?

Nytt klipp fra London

Her er et klipp fra showet jeg gjorde på Soho Comedy Club i London for to uker siden. Jeg har faktisk fått en spot på The Comedy Store spikret til neste år, som er veldig kult, da jeg tross alt bare har gjort fire show i England.

Nå blir det et par episoder til av sesong 5 av Lost, før jeg køyer. Lang dag i morgen, med to show i nord.

Ny Stanhope CD

Doug Stanhopes nye CD "From Across the Street" er omsider ute, og jeg føler meg som en gigantisk hyklersk pikk når jeg sier "kjøp denne jævla skiva!", men gjør nå det. For all del, jeg hører på en nedlastet versjon akkurat nå, men det er mens jeg venter på originalen fra Amazon. Det er verdt det bare for Bjørn Opsahls herlige coverfoto, forøvrig tatt utenfor Fabrikkhallen i Oslo. CD'en er også genial, men det hadde dere vel regnet med. Jeg snakket med en fyr i Bergen som skriver en oppgave om retorikk med utgangspunkt i Stanhopes stand-up, og han mente at Doug går inn for å være den ultimate anti-helten. Og ingenting bekrefter den påstanden bedre enn delen om universal health care fra denne platen, som er helt genial, selv om jeg er dypt uenig med det han sier. Og det er ofte en barriere å komme over når du er en komiker med synspunkter, nettopp dette med å få publikum til å forstå at latter ikke nødvendigvis betyr enighet med påstandene som legges fram. Og Doug er best, enkelt og greit.

Ellers har dette vært en rolig uke, men til helgen er det tilbake på scenen igjen. Jeg drar nordover med Andrè Jerman på lørdag for å gjøre et par militærjobber, og med slikt reisefølge ser jeg ikke bort fra at man havner på en smell etterpå. Jeg har også fått bekreftet at jeg blir å sette opp mitt eget timeslange show på Brighton Fringe festivalen i mai til neste år, som blir jævlig spennende. Jeg satser som sagt på å sette opp en forestilling et par kvelder i Oslo rundt april, og det blir fett å ta med seg showet til England også. Men nå, tilbake til morgenkaffen og Dagsavisen.

Overvåkning og frihet

Mandagens Fritt Ord-debatt om overvåkning og frihet var tidvis veldig interessant, og jeg blir absolutt å lese John Kampfners bok "Freedom for Sale" etterhvert. Hans halvtimes presentasjon av boken hadde mange tankevekkende aspekter, men jeg ble mest imponert over Magnus Marsdal denne kvelden. Jeg har ikke lest "FRP-koden", og jeg visste ikke mye om han fra før av, men han framsto som en kunnskapsrik og spennende tenker. Filosofen Lars Svendsens kritikk av Kampfner ble derimot for lite utdypet (i det minste for en som ikke har lest boken), men han hadde også noen gode poenger. Abid Q. Rajas bidrag til debatten var derimot minimalt, og jeg mistenker han for å ikke ha lest ferdig Kampfners bok, da han virket lite kjent med hans argumenter på forhånd. Han startet av en eller annen grunn med å påpeke at Saudi-Arabia er et mer reaksjonært samfunn enn Iran, uten at jeg tror noen helt så relevansen til kveldens tema, han selv inkludert.

Problemet med slike debatter er ofte at de blir for lite konkrete, og at det blir mange løse tråder som det ikke blir tid til å ta tak i. Det var også litt skuffende at det ikke ble en mer utdypende prat om EUs datalagringsdirektiv, som etter mitt inntrykk ble mye hardere debattert i Sverige enn her til lands. Men kvelden hadde mange tankevekkende poenger, og Marsdal er som sagt en veldig interessant person.

Jeg gleder meg forøvrig til å starte på Alfred McCoys nye bok "Policing America's Empire: The United States, the Philippines, and the Rise of the Surveilance State". McCoys "A Question of Torture" er den mest informative studien av tortur jeg har lest, og jeg ser fram til å se hvordan USAs brutale okkupasjon av Filippinene la grunnlaget for den moderne big brother-staten.

DVD distribusjon

Mats Betnèr og FTW Productions i Sverige har fikset en distribusjonsavtale for dvd'en min, som nå kan kjøpes hos både Home Enter og CDON, og leies via Love Film. Konge! Jeg ser forøvrig at noen har lagt ut et par klipp fra filmen på Youtube, og jeg kan like gjerne dele dem her. Det ene er fra selve showet, og det andre er et bonusklipp, hvor jeg snakker om den da aktuelle lønnskampen (og utpressingen) som politiet drev.

Ålesund

Showet på Teaterfabrikken i Ålesund på torsdag var veldig kult, og jeg likte virkelig både lokalet og folkene som jobbet der. Festing ble det ikke så mye av da jeg måtte opp ugudelig tidlig dagen etter, men jeg ser fram til å dra tilbake dit en eller annen gang. Nå var det selvsagt en god del av publikum som ga meg tomme og oppgitte blikk (en spesiell kombinasjon), men det er sånn som skjer når man har firma i salen som ikke aner hva de er der for å se på. Stand-up er stand-up. Visstnok. Det er uansett godt å se selvstendige klubber som får det til å gå rundt omkring i landet, og den siste måneden har jeg hatt veldig bra show i både Bergen, Trondheim og altså Ålesund. Jeg fikk også testet ut 25 nye minutter på Dattera til Hagen på onsdag, og selv om det meste var røft og uferdig, så er det mye potensiale i en del av det materialet. Jeg jobber mot å sette opp et eget show til våren en gang, og det var spennende å prøve ut litt helt ny tematikk.

Jeg har forøvrig reist jævlig mye den siste tiden, så det er utrolig digg å ha en rolig helg hjemme med familien nå. Jeg har faktisk ikke jobb før neste helg, og for en gangs skyld er ikke det en stressende tanke, men bare beroligende. Skal se litt film, lese litt, og få med meg John Kampfners debatt og foredrag om privat kapital og frihet på mandag. Jeg vil forøvrig anbefale alle som er opptatt av mediakritikk å lese Jonathan Cooks analyse av Nick Davies "Flat Earth News" og Edwards/ Cromwells "Newspeak in the 21st Century". Jeg har kun lest sistnevnte bok, men jeg har også Davies bok stående i hylla, som jeg kjøpte etter å ha lest hans glimrende artikler om narkotikapolitikk i The Guardian. Det er uansett en meget god sammenligning, og selvfølgelig lesning for alle som er interessert i  Herman og Chomskys propagandamodell. Et annet tips er Steven Pooles "Unspeak", som jeg akkurat ble ferdig med. Det er en veldig interessant analyse av språk og propaganda, og jeg fikk mye inspirasjon og tanker ut av å lese den boken. Jeg vil anbefale den foran både Dan Browns siste og Märthas englebok.

Update

Lenge siden siste oppdatering nå, men jeg har vært opptatt, lat og/ eller uten internettforbindelse mye av de siste to ukene. Men jeg har hatt en del interessant show. Forrige helg var jeg på Gol, med Arne Johannesen fra Politiets Fellesforbund på første rad. Han så derimot ut til å være uenig i at prostitusjon, gambling og narkotika bør legaliserers, og forlot visstnok ganske fort. Han er åpenbart ikke interessert i å høre "den andre siden" av saken. Eller så var han pissetrengt. Det var derimot familier som lot sine femåringer høre på tre kvarter med mitt pissprat, da dette tydeligvis var et show uten aldersgrense. Nå har jeg en sympati for liberale foreldre, men jeg ville ikke latt min sønn høre mitt show. Og han er bare 19 måneder.

Ellers var jeg suport for Magnus Betnèr på Norra Brun i Stocholm forrige tirsdag, og det ble et kjeeeedelig show. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å kjøre på engelsk, og det ble litt unaturlig, både for meg og publikum. Jeg følte meg på mange måter som en homofil i en liberal kirke, i den grad at jeg ble godtatt, men kun på en veldig overfladisk måte. Innerst inne hatet de meg. Og med god grunn, fra deres ståsted.

Etter en jævlig kul kveld på Samfundet i Trondheim gikk turen videre til London, og showet på Soho Comedy Club ble en høydare, og uten tvil mitt beste show på engelsk så langt. Jeg fikk en grei kritikk i Chortle, av det som visstnok er en høyt respektert kritiker. Hva enn det betyr. Jeg hiver nok opp et par klipp fra kvelden etterhvert, men akkurat nå må jeg prøve å få skrevet noe nytt til Dattera til Hagen på onsdag. Jeg har en del løse idèer, men det er det hele så langt. Det har uansett en tendens til å ordne seg.

Ellers fikk jeg sett Louis CK både i London og Oslo, og det var solide show. Han er en av mine absolutte favoritter, og selv om mye av det han gjør en observasjonshumor, så er det gjort med en intelligens og negativitet som virkelig appellerer til meg. Det er også en dybde i enkelte deler av showet som jeg skulle ønske han dyrket litt mer, men alt i alt var det inspirerende å bli underholdt av en av de virkelig store i bransjen. Jeg har faktisk sett Stanhope, Bill Burr og Louis CK i år, faen ikke dårlig. Som jeg har sagt før, det er ikke så mange komikere jeg virkelig liker, og jeg ser ikke mye stand-up, men de tre er virkelig blant de aller beste.

Til slutt vil jeg bare anbefale alle å sjekke skivene til The Company Band og Them Crooked Vultures som akkurat kom ut. Bare hør på dem, og dere vil forstå.

Herlige Bergen

                                           Kveldens konferansier
Jeg har tre dager i Bergen denne uken, og jeg storkoser meg. Showet på onsdag ble ok for min del, men jeg skal være adskillig bedre i kveld. Men det var tydelig at publikum hadde kjøpt hele pakken om at Obama er håpet for fremtiden, da det å kritisere han ble møtt med den typen blikk som vanligvis er reservert til vitsen om å ronke til The Passion of the Christ. Merkelig. Kvelden som helhet var egentlig ganske merkelig, og jeg var faktisk the odd man out, ved at jeg gjorde vanlig stand-up. De andre sang, danset, tryllet, rappet, analyserte musikktekster og strikket på scenen, og jeg håper det blir litt mer straight stand-up i kveld. Jeg er så jævla konservativ.

                                               Nok en dag på jobb

Jeg hadde en fridag her i går, som ble akkurat som en dag med show, bare uten showet. Drikkingen startet i fire-tiden, og baren Silver serverte Heineken på kran med nedkjølte glass til 33 kroner, som er definisjonen på en god deal. Det eneste jeg angrer på er at jeg deltok på vinflasken som Christoffer fant frem klokken to på natta, da formen er heller vag i dag. Man bør holde seg til pils og whiskey.

Ser ellers at purken i Bergen prioriterer riktig, da de brukte 40 stykker i en stor aksjon mot sex-kjøpere i går. Jeg elsker uttalelsen til en av de prostituerte, som sier følgende: "Det er en lett jobb. Gode penger, greie kunder. Jeg har jobbet som sekretær og selger tidligere. Men alle ville utnytte meg. Derfor foretrekker jeg denne jobben". Men hva vet hun? Hun er bare en kriminell som lever under illusjonen at hun har en moralsk rett til eierskap over sin egen kropp. Horer, altså.

Rolig uke

Jeg husker ikke sist gang jeg gikk en hel uke uten en jobb, men jeg har ikke vært i nærheten av noen scene de siste åtte dagene. Det vil si, forrige tirsdag så jeg den fantastiske Glenn Wool på Latter, og det er alltid digg å dra for og se god stand-up, uten stresset med å skulle opptre selv. I tillegg til å være en genial komiker er Glenn også et av de hyggeligste menneskene jeg har truffet, og den perfekte drikkepartner. En klassiker av en kveld! Dagen etter gikk jeg på en ikke-alkoholrelatert spysjuke, men den gikk like fort over igjen.

Ellers har jeg nesten kommet meg gjennom to gode bøker denne uken, nemlig "Newspeak in the 21st Century" av David Edwards og David Cromwell (fra den essensielle Medialens), og A.C. Graylings "Liberty in the Age of Terror: A Defence of Civil Liberties and Enlightenment Values". Begge bøkene er høyaktuelle, og anbefales på det varmeste. De neste i haugen min er Dawkins nye bok om evolusjon, "The Greatest Show on Earth", samt "The Spirit Level" av Wilkinson og Pickett. Men rekkefølgen på hva jeg skal lese forandrer seg alltid. Det kommer rett og slett for mye interessante bøker, hele jævla tiden. Jeg har liten forståelse for folk som ofte kjeder seg.

Den kommende uken er heldigvis ikke arbeidsledig, og jeg ser virkelig fram til å tilbringe tre dager i Bergen. Jeg står på Ricks onsdag og fredag, før jeg drar til Gol på lørdag. Bergen er alltid et høydepunkt, ikke bare på grunn av lokalet og publikum, men også gjengen i Stand Up Bergen, som virkelig brenner for det de holder på meg.

Det nærmer seg også en ny tur til London, denne gangen ikke bare for å headline Soho Comedy Club, men også for å se Louis CK (som du er en dildo av dimensjoner om du misser på Sentrum Scene 16.november!). Nok en genial komiker, og det skulle ikke forundre meg om han også er en jævlig kul person. Jeg tror enda jeg har til gode å treffe en skikkelig bra komiker som er en hestkuk privat. Elendige komikere med ditto personlighet er det derimot nok av.

Mayakalenderen

Dagens Aftenposten har en artikkel av Bodil Fuhr om Mayakalenderen og frykten for at verden skal gå under i 2012. Under tittelen Mayakalenderen skaper dommedagsfrykt starter hun med å fastslå at

Den 500 år gamle Maya-kalenderen stopper tellingen i 2012. En gigantplanet er visstnok på vei mot oss, samtidig som jorden faktisk skifter magnetfelt. Slikt skaper både frykt, katastrofefilmer og astronomiske nettfantasier.

Det er mulig Fuhr er sarkastisk når hun blander sammen fantasien om at en gigantplanet er på vei mot oss med faktumet at jorden skifter magnetfelt (som astrofysiker og reklamehore Røed Ødegaard poengterer i artikkelen), men jeg skjønner ikke hvorfor hun avslutter med å bedyre sin "store respekt" for Mayakalenderen. I den alltid like interessante "faktaboksen" poengteres det at "Mayaindianerne mente også at kalenderkonfigurasjonen kunne ha innflytelse på begivenheter, og at denne "overnaturlige" innflytelsen ble forsterket for hver syklus". Ok. De trodde også at de kunne blidgjøre regnguden Chac ved menneskeofring, da det å slakte et uskyldig menneske visstnok skulle få denne Tor-lignende figuren til å produsere regn og torden. Og ideelt sett burde vel slike tanker diskreditere enhver "spådom" som et slikt samfunn kom med. Eller kanskje det også er noe i vikingenes idè om midgardsormen som ligger rundt jorden?

Drept for sitt eget beste

A baby in Tu Du Hospital suffering from the consequences of  Agent Orange being dropped on Vietnam 30 years ago.

I går leste jeg en sedvanlig god artikkel av Noam Chomsky, "Barack Obama and the 'Unipolar Moment'". De to første avsnittene lyder som følger:

Every powerful state relies on specialists whose task is to show that what the strong do is noble and just and, if the weak suffer, it is their fault.

In the West, these specialists are called “intellectuals” and, with marginal exceptions, they fulfill their task with skill and self-righteousness, however outlandish the claims, in this practice that traces back to the origins of recorded history.

Jeg trengte ikke å vente lenger enn neste dag før jeg fant en bekreftelse på professorens påstand om vestlige intellektuelle, i form av Aftenpostens artikkel Vietnamspøkelset hjemsøker USA. Her sammenligner Halvor Tjønn Vietnamkrigen med dagens konflikt i Afghanistan, og han åpner med følgende påstand:

I likhet med hva president Barack Obama i dag ønsker for Afghanistan, ønsket president John F. Kennedy på begynnelsen av 1960-tallet: det aller beste for Vietnam: Landet skulle reddes.

Dette er et prakteksempel på vulgær propaganda, da han kommer med en påstand uten noe for form for faktagrunnlag som allikevel kan kategoriseres under "konvensjonell visdom". Det er en selvfølge at Kennedy ville det aller beste for Vietnam, da det var det han sa. Overveldende bevis for det motsatte er ikke engang verdt å nevne. Som måten krigen startet på i 1962, da Kennedy angrep Sør-Vietnam med kjemisk krigføring og internering av millioner av mennesker i konsentrasjonsleirer. Det er mange måter å "redde et land" på. Som Marilyn Young skriver i The Vietnam Wars:

Vietnam began to serve as a laboratory for counterinsurgency techniques and weapons [...] Operation RANCH HAND (whose motto was "Only We Can Prevent Forests") started flying in January 1962; over the next eight years, one hundred million pounds of herbicides would be dropped on over four million acres of South Vietnam.

Folk dør enda som et resultat av forgiftningen, men disse folkene teller ikke. Tjønn avslutter seksjonen om En arvet krig med å si at "58 000 amerikanere hadde dødd forgjeves" i Vietnam. Dette tallet nevnes også i faktaboksen, sammen med en setning om at krigen "kostet flere millioner vietnamesere livet". De døde derimot ikke forgjeves, men for sitt eget beste.

Nytt klipp

Her er et lite klipp til fra The Bearcat i London, og dette er nærmest en studie i showmessig selvdestruktivitet. Men morsomt var det!
">

Ellers har det vært rolig siden jeg kom hjem fra London. Jeg hadde en usedvanlig kjedelig firmajobb på onsdag, det var ganske enkelt en gjennomført uinspirerende og søvndyssende affære. Drømmen er å en dag være i en posisjon hvor man slipper å ta slike jobber, men enn så lenge er de et jævla nødvendig onde. I morgen står jeg på Latter. Spenningen der ligger i om det kommer noen klagemail etterpå.

Syke sinn tenker likt

En finne kommenterte klippet jeg la ut fra London, og påpekte at det jeg sier om fly uten rad 13 er nærmest identisk til noe Doug Stanhope sa i Helsinki forrige måned. Jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gått til, da jeg allerede har gjort den greia i et par år. Jeg lurte på om jeg hadde hatt en eller annen fyllesamtale med Doug i Bergen eller Oslo hvor vi snakket om dette, men det viser seg at vi bare har tenkt helt likt. Etter at han dro fra Norge fløy han med Blue Air til Finland, hvor det ikke var noen rad 13. Stanhope sier følgende:

Holy shit. I just did that joke almost verbatim over the last couple weeks in Europe. The row 13 with a surgeon/rabbits foot analogy.

Nice to finally hear you in English, Dag. I'm scared to watch anymore. I'm glad I didnt do it when I was following you.

Sorry about that. Consider it dumped.

Nå er det ikke akkurat kjipt å vite at man har tenkt på samme måte som sin favorittkomiker, og jeg blir nok uansett ikke å gjøre denne vitsen mer, selv om han dumper sin versjon. Hvor mange vil tross alt tro meg når jeg sier "no, I wrote that before Stanhope"? Men jeg gjorde altså det. Skål.

Klipp fra London

Her er et lite klipp fra The Bearcat i London.

Tilbake fra London

London ble en stor jævla opptur! Jeg fikk gjort tre show, og alle gikk veldig, veldig bra. Første kvelden var jeg på en klubb som heter The Bearcat, som er et relativt stort rom. De andre komikerne ble overrasket over at jeg fikk stå der da det var mitt første show noen gang i London, men det ble en glimrende start. Jeg gjorde tyve minutter, og det kommer et par klipp fra det showet etterhvert. Responsen var overveldende positiv etterpå, selv om ei dame spurte "how does it feel to be on stage when some people in the audience want to kill you?" Det føltes jævlig bra, da jeg ikke merket så mye hat fra publikum. Arrangøren kunne informere om at "there were 257 people in the audience when you went on, and 256 when you came off." Det regner jeg som en suksess.

Dagen etterpå dro jeg på klubben Up-the-Creek, hvor Magnus Betnèr hadde vært booket til å gjøre ti minutter siden mars. Manager Mick hadde sagt at han skulle prøve å få meg en spot der, men jeg hadde ærlig talt ingen forhåpninger om det, før vi kom inn, og arrangøren lurte på om jeg også ville gjøre ti minutter. Nice. Det første minuttet var preget av øredøvende stillhet, som stresset meg noe jævlig, men plutselig løsnet det, og det ble et skikkelig kult show. Klubben var forøvrig genial, med et jazzband som spilte i pausene, og generelt behagelig stemning. Magnus rocket også kåken, og arrangøren sa at vi begge var velkommen tilbake når som helst. Publikum den kvelden fikk forøvrig et ganske urealistisk inntrykk av skandinavisk stand-up. Den amerikanske komikeren Tom Rhodes avsluttet kvelden. Han er noe av det beste jeg har sett på lenge, i tillegg til å være en jævlig kul fyr. Jeg håper han kommer over til Norge etterhvert, da jeg vet han skal stå på RAW Comedy Club i Stockholm senere i høst.

Mandag var jeg booket på The Round Table, som er en del av Soho Comedy Club. Det er uten tvil ikke bare det minste rommet jeg noen gang har gjort, men mest sannsylig det minste rommet jeg noen gang vil gjøre, så fremst jeg ikke setter opp et show på dass her hjemmme. Det var fullstappet med 35-40 stykker som satt helt klistret inntil hverandre, og da det heller ikke var noen mikrofon, så føltes det mest som et AA-møte i starten. Jeg tror faktisk jeg ga min egen lever falske forhåpninger noen sekunder. Jeg gjorde tyve minutter, og selv om det tok litt tid å komme skikkelig i gang så ble det også et fornøyelig show, hvor jeg blant annet kunne kødde meg at ingen kunne forlate, selv om de ville. Jeg tror "brannforeskrifter" er et ukjent begrep på akkurat den klubben, men det var en fin, om noe antiklimatisk avslutning på en fantastisk skøy tur.

Så takk som faen til Magnus, Mick og Helena for noen herlige dager, jeg ser virkelig fram til å gjenta det snart!

London

Magnus Betnèr har en hardtarbeidende manager i London som har fikset meg tre-fire show til helgen, og jeg gleder meg som faen! På lørdag gjør jeg en halvtime på The Bearcat Comedy Club, søndag får jeg muligens kjøre et kort set på Up the Creek, og mandag er jeg først på The Round Table i Soho, før jeg avslutter runden med et show på Outside the Box. Jeg er også booket inn til å gjøre 40 minutter som headliner på Soho Comedy Club 13.november, da jeg allerede hadde planlagt en tur dit for å se Louis CK. Dette blir jævlig bra, og jeg tar videokamera med meg.

Med hensyn til gårdagens blogginnlegg om en dritskøy klagemail, så var det en kollega av meg som spekulerte i om hele mailen var en practical joke. Og akkurat i det han sa det ble jeg helt overbevist om at dette selvsagt måtte være en kødd, og visst faen gikk jeg på den. Nå viser det seg at det så absolutt ikke var noen spøk, men en ekte mail, sendt fra en fyr på et revisorfirma. Det gjennomsnittlige mennesket lever i mindre enn 1000 måneder, og man sover bort 3-400 av dem, og allikevel velger altså noen å jobbe som revisor. Det er vulgært.

I kveld har jeg en jobb for SV som jeg virkelig ser frem til, og jeg gjør 40 minutter på Drammen Teater i morgen. Etter det, pints og show i London!

Ny klage

Som jeg nevnte i min gamle blogg fikk jeg en morsom klage etter en opptreden på Latter for noen uker siden. Jeg hadde et nytt show der i går, og jeg fikk i dag videresendt nok en velartikulert og opprørt mail:

Hei

Vi var en firmatilstelning på 24 personer som overvar stand up på klubbscenen i går.

Som ansvarlig for dette firmaarrangementet har jeg lyst til å kommentere min oppfattelse av kvelden, som jeg også deler med alle jeg har snakket med i etterkant.

Jeg vil innledningsvis si at jeg eller vi ikke kan oppfattes som spesielt sarte personer.

Jeg har vært en del på Latter tidligere og var av den oppfatning om at det var "trygt" å invittere kollegaer, etc.

Kvelden startet på en bra måte med 3 komikere og en konferansier slik jeg kjenner dere fra tidligere.

Showet ble avsluttet med en 4.de komiker som dere selv kjenner navnet på.

Etter en halv time med svært vulgær tale, konstant banning, grove krenkelser, blasfemi osv. satt jeg igjen i en sjokkert tilstand med en dyp anger over å ha påført kolleger en slik opplevelse.

Jeg har aldri opplevd noe i nærheten av dette hos dere tidligere og synes at vedkommende gikk langt over en rekke grenser for hva som kan aksepteres av en tilbyder av underholdning.

Jeg tror ovennevnte kan bekreftes av deres egen stab som var tilstede, noe som kom til syne ved en tydelig preget konferansier som kom på scenen etter at dette var ferdig.

Avslutningsvis vil jeg si at opplevelsen for øvrig av dere er meget positiv, og at dette kun er ment som en tilbakemelding på min/vår oppfattelse.

Mvh

XXX

For det første, alle som føler for å påpeke at de ikke er "spesielt sarte personer", er garantert jævla sarte personer. Det er som rasistene som ikke har et problem med svartinger. Og det er interessant at denne "firmatilstelningen" hadde hørt fire komikere før meg, hvorav flere av dem kom med åpent rasistiske og homofobe vitser som ville fått en døv mann til å rødme. Men nå er selvsagt rasisme og homofobi innen rammen for det som kalles "trygt" på en norsk stand-up scene, og "trygt" er bare et kodeord for "forutsigbart". Stand-up skal være slik man "kjenner dere fra tidligere" her til lands.

Nå vil jeg aldri benekte at jeg bruker "svært vulgær tale, konstant banning, grove krenkelser", og jeg forstår at enkelte vil la seg provosere av dette, men hva faen er galt med "blasfemi"? Meg bekjent betyr det "gudsbespottelse", og da det ikke finnes noen bevis for at det eksisterer noen gud må da dette kunne anses som en særdeles harmløs form for humor? Jeg kan nå uansett ta kveld vel vitende om at jeg har satt en publikummer "i en sjokkert tilstand med en dyp anger over å ha påført kolleger en slik opplevelse". It's all in a night's work. Hva var argumentene mot misantropi igjen?

Eksperten har talt

Professor og "USA-ekspert" Ole Moen uttalte forrige uke at Iran "utgjør en reell trussel mot USA". Det er mulig Moen er en ekspert når det kommer til USA, men Iran vet han tydeligvis lite om. Hvilke bevis har han for at Iran ikke bare er i ferd med å utvikle atomvåpen, men at de også vil angripe USA om de gjør det? Det er slike saker, basert på hemmelige kilder og antatte "eksperter" som media elsker å gjøre store oppslag av. I dagens Aftenposten er det derimot en bitteliten notis fra NTB, med følgende overskrift: "IAEA [Atomenergibyrået] roser Irans samarbeidsvilje". Kanskje dette kunne vært verdt en hel side, spesielt når krigshisserne i den såkalte "liberale" pressen fråder om kjeften ved tanken på en ny angrepskrig i Midtøsten.

Iran har ikke startet en eneste krig i moderne tid, og til tross for landets 70 millioner innbyggere, så har de mindre militærbudsjett enn Sverige. Et land som derimot har nok av angrepskriger på cv'en er Israel, forøvrig et land med atomvåpen som nesten daglig truer Iran. Og en liten bagatell til om Israel: landet nektet 18.september å undertegne Atomenergibyråets ikkespredningsavtale, samt åpne sitt arsenal av atomvåpen for offentlig inspeksjon. Så Israel, et land vi vet har atomvåpen og en rabiat høyreekstrem administrasjon som åpent truer Iran, er ikke en trussel. Men Iran, som ikke har atomvåpen, og som ikke truer noen (selv om de har et forkastelig styre), de er en trussel mot verdensfreden? Det blir nesten for åpenbart å nevne Orwell her, men han hadde elsket dette. Iran har i det minste skrevet under på ikkespredningsavtalen, i motsetning til for eksempel Pakistan og India, men deres atomvåpen er ingen trussel. Og USAs atomvåpen kan selvsagt bare brukes til gode formål, som å angripe "onde staters" atomvåpenanlegg. Det virker som om vi er i startfasen av en reprise på demoniseringen og løgnene som la grunnlaget for angrepet på Irak, og mitt intrykk er at det lille eventyret var en heller dårlig idè.

Ny blogg!

Dette er altså min nye blogg, da den på hjemmesiden viste seg å være svært lite funksjonell. Jeg lover å oppdatere denne mer regelmessig, og resten av hjemmesiden fortsetter som vanlig.

To be continued...