Drept for sitt eget beste

A baby in Tu Du Hospital suffering from the consequences of  Agent Orange being dropped on Vietnam 30 years ago.

I går leste jeg en sedvanlig god artikkel av Noam Chomsky, "Barack Obama and the 'Unipolar Moment'". De to første avsnittene lyder som følger:

Every powerful state relies on specialists whose task is to show that what the strong do is noble and just and, if the weak suffer, it is their fault.

In the West, these specialists are called “intellectuals” and, with marginal exceptions, they fulfill their task with skill and self-righteousness, however outlandish the claims, in this practice that traces back to the origins of recorded history.

Jeg trengte ikke å vente lenger enn neste dag før jeg fant en bekreftelse på professorens påstand om vestlige intellektuelle, i form av Aftenpostens artikkel Vietnamspøkelset hjemsøker USA. Her sammenligner Halvor Tjønn Vietnamkrigen med dagens konflikt i Afghanistan, og han åpner med følgende påstand:

I likhet med hva president Barack Obama i dag ønsker for Afghanistan, ønsket president John F. Kennedy på begynnelsen av 1960-tallet: det aller beste for Vietnam: Landet skulle reddes.

Dette er et prakteksempel på vulgær propaganda, da han kommer med en påstand uten noe for form for faktagrunnlag som allikevel kan kategoriseres under "konvensjonell visdom". Det er en selvfølge at Kennedy ville det aller beste for Vietnam, da det var det han sa. Overveldende bevis for det motsatte er ikke engang verdt å nevne. Som måten krigen startet på i 1962, da Kennedy angrep Sør-Vietnam med kjemisk krigføring og internering av millioner av mennesker i konsentrasjonsleirer. Det er mange måter å "redde et land" på. Som Marilyn Young skriver i The Vietnam Wars:

Vietnam began to serve as a laboratory for counterinsurgency techniques and weapons [...] Operation RANCH HAND (whose motto was "Only We Can Prevent Forests") started flying in January 1962; over the next eight years, one hundred million pounds of herbicides would be dropped on over four million acres of South Vietnam.

Folk dør enda som et resultat av forgiftningen, men disse folkene teller ikke. Tjønn avslutter seksjonen om En arvet krig med å si at "58 000 amerikanere hadde dødd forgjeves" i Vietnam. Dette tallet nevnes også i faktaboksen, sammen med en setning om at krigen "kostet flere millioner vietnamesere livet". De døde derimot ikke forgjeves, men for sitt eget beste.