Tidligere stand-up komiker Siri Kristiansen har i forbindelse med den kommende "alternative" komifestivalen Crap åppå Park uttalt om norsk stand-ups tilstand , og jeg er forsåvidt enig i det meste av det hun sier, inkludert hennes misnøye med et "nyrikt" publikum og "ensartet" humor. Mitt eneste problem med hennes uttalelser er selvsagt det som sårer egoet mitt:
Selv de som representerer «dagens nye komikere», som Dag Sørås, Vidar Hodnekvam og Christoffer Andreas Dedekam Schjelderup, må dessverre innimellom ty til enkle midler for å få alle til å le. Og selv om vi tåler noen sånne vitser, er det trist når det i salen er et flertall av fulle publikummere som nesten bare gir respons på det som handler om kjønnsorganer og den slags.
Nå husker ikke jeg nøyaktig hva Siri snakket om mens hun var aktiv på scenen, men i hennes ord "gulpet hun opp den samme dritten helg etter helg", i tråd med et flertall av norske stand-up'ere. Det som uansett irriterer meg med denne påstanden er insinueringen om at jeg tyr til "enkle midler" kun for å få "alle til å le". Jeg beklager å informere om dette, men jeg synes faktisk kuk-vitser kan være morsomme. Nå har mine sexvitser en tendens til å involvere andre dyrearter enn mennesker og/ eller selvopplevde situasjoner som faktisk er sanne, men jeg må da kunne kødde om dyresex i tillegg til Israel-Palestina konflikten? Av og til er det morsomt å være plump. Stewart Lee må jo være selve definisjonen på en intellektuell komiker, men det gjør ikke hans vits om å spy i Jesu anus mindre morsom. Det er rom for det meste, hele poenget må jo være at man aldri gjør noe "kun for å få alle til å le". Om jeg hadde lagt meg på en linje hvor jeg satt publikum foran meg selv så ville jeg også endt opp med å hate mitt eget materiale så mye at jeg ga opp.
Jeg håper forøvrig folk støtter opp om Crap åppå Park, det er et kjempetiltak med masse dyktige komikere. Kanskje det blir noen kukvitser også?
