Mayakalenderen

Dagens Aftenposten har en artikkel av Bodil Fuhr om Mayakalenderen og frykten for at verden skal gå under i 2012. Under tittelen Mayakalenderen skaper dommedagsfrykt starter hun med å fastslå at

Den 500 år gamle Maya-kalenderen stopper tellingen i 2012. En gigantplanet er visstnok på vei mot oss, samtidig som jorden faktisk skifter magnetfelt. Slikt skaper både frykt, katastrofefilmer og astronomiske nettfantasier.

Det er mulig Fuhr er sarkastisk når hun blander sammen fantasien om at en gigantplanet er på vei mot oss med faktumet at jorden skifter magnetfelt (som astrofysiker og reklamehore Røed Ødegaard poengterer i artikkelen), men jeg skjønner ikke hvorfor hun avslutter med å bedyre sin "store respekt" for Mayakalenderen. I den alltid like interessante "faktaboksen" poengteres det at "Mayaindianerne mente også at kalenderkonfigurasjonen kunne ha innflytelse på begivenheter, og at denne "overnaturlige" innflytelsen ble forsterket for hver syklus". Ok. De trodde også at de kunne blidgjøre regnguden Chac ved menneskeofring, da det å slakte et uskyldig menneske visstnok skulle få denne Tor-lignende figuren til å produsere regn og torden. Og ideelt sett burde vel slike tanker diskreditere enhver "spådom" som et slikt samfunn kom med. Eller kanskje det også er noe i vikingenes idè om midgardsormen som ligger rundt jorden?

Drept for sitt eget beste

A baby in Tu Du Hospital suffering from the consequences of  Agent Orange being dropped on Vietnam 30 years ago.

I går leste jeg en sedvanlig god artikkel av Noam Chomsky, "Barack Obama and the 'Unipolar Moment'". De to første avsnittene lyder som følger:

Every powerful state relies on specialists whose task is to show that what the strong do is noble and just and, if the weak suffer, it is their fault.

In the West, these specialists are called “intellectuals” and, with marginal exceptions, they fulfill their task with skill and self-righteousness, however outlandish the claims, in this practice that traces back to the origins of recorded history.

Jeg trengte ikke å vente lenger enn neste dag før jeg fant en bekreftelse på professorens påstand om vestlige intellektuelle, i form av Aftenpostens artikkel Vietnamspøkelset hjemsøker USA. Her sammenligner Halvor Tjønn Vietnamkrigen med dagens konflikt i Afghanistan, og han åpner med følgende påstand:

I likhet med hva president Barack Obama i dag ønsker for Afghanistan, ønsket president John F. Kennedy på begynnelsen av 1960-tallet: det aller beste for Vietnam: Landet skulle reddes.

Dette er et prakteksempel på vulgær propaganda, da han kommer med en påstand uten noe for form for faktagrunnlag som allikevel kan kategoriseres under "konvensjonell visdom". Det er en selvfølge at Kennedy ville det aller beste for Vietnam, da det var det han sa. Overveldende bevis for det motsatte er ikke engang verdt å nevne. Som måten krigen startet på i 1962, da Kennedy angrep Sør-Vietnam med kjemisk krigføring og internering av millioner av mennesker i konsentrasjonsleirer. Det er mange måter å "redde et land" på. Som Marilyn Young skriver i The Vietnam Wars:

Vietnam began to serve as a laboratory for counterinsurgency techniques and weapons [...] Operation RANCH HAND (whose motto was "Only We Can Prevent Forests") started flying in January 1962; over the next eight years, one hundred million pounds of herbicides would be dropped on over four million acres of South Vietnam.

Folk dør enda som et resultat av forgiftningen, men disse folkene teller ikke. Tjønn avslutter seksjonen om En arvet krig med å si at "58 000 amerikanere hadde dødd forgjeves" i Vietnam. Dette tallet nevnes også i faktaboksen, sammen med en setning om at krigen "kostet flere millioner vietnamesere livet". De døde derimot ikke forgjeves, men for sitt eget beste.

Nytt klipp

Her er et lite klipp til fra The Bearcat i London, og dette er nærmest en studie i showmessig selvdestruktivitet. Men morsomt var det!
">

Ellers har det vært rolig siden jeg kom hjem fra London. Jeg hadde en usedvanlig kjedelig firmajobb på onsdag, det var ganske enkelt en gjennomført uinspirerende og søvndyssende affære. Drømmen er å en dag være i en posisjon hvor man slipper å ta slike jobber, men enn så lenge er de et jævla nødvendig onde. I morgen står jeg på Latter. Spenningen der ligger i om det kommer noen klagemail etterpå.

Syke sinn tenker likt

En finne kommenterte klippet jeg la ut fra London, og påpekte at det jeg sier om fly uten rad 13 er nærmest identisk til noe Doug Stanhope sa i Helsinki forrige måned. Jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gått til, da jeg allerede har gjort den greia i et par år. Jeg lurte på om jeg hadde hatt en eller annen fyllesamtale med Doug i Bergen eller Oslo hvor vi snakket om dette, men det viser seg at vi bare har tenkt helt likt. Etter at han dro fra Norge fløy han med Blue Air til Finland, hvor det ikke var noen rad 13. Stanhope sier følgende:

Holy shit. I just did that joke almost verbatim over the last couple weeks in Europe. The row 13 with a surgeon/rabbits foot analogy.

Nice to finally hear you in English, Dag. I'm scared to watch anymore. I'm glad I didnt do it when I was following you.

Sorry about that. Consider it dumped.

Nå er det ikke akkurat kjipt å vite at man har tenkt på samme måte som sin favorittkomiker, og jeg blir nok uansett ikke å gjøre denne vitsen mer, selv om han dumper sin versjon. Hvor mange vil tross alt tro meg når jeg sier "no, I wrote that before Stanhope"? Men jeg gjorde altså det. Skål.

Klipp fra London

Her er et lite klipp fra The Bearcat i London.

Tilbake fra London

London ble en stor jævla opptur! Jeg fikk gjort tre show, og alle gikk veldig, veldig bra. Første kvelden var jeg på en klubb som heter The Bearcat, som er et relativt stort rom. De andre komikerne ble overrasket over at jeg fikk stå der da det var mitt første show noen gang i London, men det ble en glimrende start. Jeg gjorde tyve minutter, og det kommer et par klipp fra det showet etterhvert. Responsen var overveldende positiv etterpå, selv om ei dame spurte "how does it feel to be on stage when some people in the audience want to kill you?" Det føltes jævlig bra, da jeg ikke merket så mye hat fra publikum. Arrangøren kunne informere om at "there were 257 people in the audience when you went on, and 256 when you came off." Det regner jeg som en suksess.

Dagen etterpå dro jeg på klubben Up-the-Creek, hvor Magnus Betnèr hadde vært booket til å gjøre ti minutter siden mars. Manager Mick hadde sagt at han skulle prøve å få meg en spot der, men jeg hadde ærlig talt ingen forhåpninger om det, før vi kom inn, og arrangøren lurte på om jeg også ville gjøre ti minutter. Nice. Det første minuttet var preget av øredøvende stillhet, som stresset meg noe jævlig, men plutselig løsnet det, og det ble et skikkelig kult show. Klubben var forøvrig genial, med et jazzband som spilte i pausene, og generelt behagelig stemning. Magnus rocket også kåken, og arrangøren sa at vi begge var velkommen tilbake når som helst. Publikum den kvelden fikk forøvrig et ganske urealistisk inntrykk av skandinavisk stand-up. Den amerikanske komikeren Tom Rhodes avsluttet kvelden. Han er noe av det beste jeg har sett på lenge, i tillegg til å være en jævlig kul fyr. Jeg håper han kommer over til Norge etterhvert, da jeg vet han skal stå på RAW Comedy Club i Stockholm senere i høst.

Mandag var jeg booket på The Round Table, som er en del av Soho Comedy Club. Det er uten tvil ikke bare det minste rommet jeg noen gang har gjort, men mest sannsylig det minste rommet jeg noen gang vil gjøre, så fremst jeg ikke setter opp et show på dass her hjemmme. Det var fullstappet med 35-40 stykker som satt helt klistret inntil hverandre, og da det heller ikke var noen mikrofon, så føltes det mest som et AA-møte i starten. Jeg tror faktisk jeg ga min egen lever falske forhåpninger noen sekunder. Jeg gjorde tyve minutter, og selv om det tok litt tid å komme skikkelig i gang så ble det også et fornøyelig show, hvor jeg blant annet kunne kødde meg at ingen kunne forlate, selv om de ville. Jeg tror "brannforeskrifter" er et ukjent begrep på akkurat den klubben, men det var en fin, om noe antiklimatisk avslutning på en fantastisk skøy tur.

Så takk som faen til Magnus, Mick og Helena for noen herlige dager, jeg ser virkelig fram til å gjenta det snart!

London

Magnus Betnèr har en hardtarbeidende manager i London som har fikset meg tre-fire show til helgen, og jeg gleder meg som faen! På lørdag gjør jeg en halvtime på The Bearcat Comedy Club, søndag får jeg muligens kjøre et kort set på Up the Creek, og mandag er jeg først på The Round Table i Soho, før jeg avslutter runden med et show på Outside the Box. Jeg er også booket inn til å gjøre 40 minutter som headliner på Soho Comedy Club 13.november, da jeg allerede hadde planlagt en tur dit for å se Louis CK. Dette blir jævlig bra, og jeg tar videokamera med meg.

Med hensyn til gårdagens blogginnlegg om en dritskøy klagemail, så var det en kollega av meg som spekulerte i om hele mailen var en practical joke. Og akkurat i det han sa det ble jeg helt overbevist om at dette selvsagt måtte være en kødd, og visst faen gikk jeg på den. Nå viser det seg at det så absolutt ikke var noen spøk, men en ekte mail, sendt fra en fyr på et revisorfirma. Det gjennomsnittlige mennesket lever i mindre enn 1000 måneder, og man sover bort 3-400 av dem, og allikevel velger altså noen å jobbe som revisor. Det er vulgært.

I kveld har jeg en jobb for SV som jeg virkelig ser frem til, og jeg gjør 40 minutter på Drammen Teater i morgen. Etter det, pints og show i London!

Ny klage

Som jeg nevnte i min gamle blogg fikk jeg en morsom klage etter en opptreden på Latter for noen uker siden. Jeg hadde et nytt show der i går, og jeg fikk i dag videresendt nok en velartikulert og opprørt mail:

Hei

Vi var en firmatilstelning på 24 personer som overvar stand up på klubbscenen i går.

Som ansvarlig for dette firmaarrangementet har jeg lyst til å kommentere min oppfattelse av kvelden, som jeg også deler med alle jeg har snakket med i etterkant.

Jeg vil innledningsvis si at jeg eller vi ikke kan oppfattes som spesielt sarte personer.

Jeg har vært en del på Latter tidligere og var av den oppfatning om at det var "trygt" å invittere kollegaer, etc.

Kvelden startet på en bra måte med 3 komikere og en konferansier slik jeg kjenner dere fra tidligere.

Showet ble avsluttet med en 4.de komiker som dere selv kjenner navnet på.

Etter en halv time med svært vulgær tale, konstant banning, grove krenkelser, blasfemi osv. satt jeg igjen i en sjokkert tilstand med en dyp anger over å ha påført kolleger en slik opplevelse.

Jeg har aldri opplevd noe i nærheten av dette hos dere tidligere og synes at vedkommende gikk langt over en rekke grenser for hva som kan aksepteres av en tilbyder av underholdning.

Jeg tror ovennevnte kan bekreftes av deres egen stab som var tilstede, noe som kom til syne ved en tydelig preget konferansier som kom på scenen etter at dette var ferdig.

Avslutningsvis vil jeg si at opplevelsen for øvrig av dere er meget positiv, og at dette kun er ment som en tilbakemelding på min/vår oppfattelse.

Mvh

XXX

For det første, alle som føler for å påpeke at de ikke er "spesielt sarte personer", er garantert jævla sarte personer. Det er som rasistene som ikke har et problem med svartinger. Og det er interessant at denne "firmatilstelningen" hadde hørt fire komikere før meg, hvorav flere av dem kom med åpent rasistiske og homofobe vitser som ville fått en døv mann til å rødme. Men nå er selvsagt rasisme og homofobi innen rammen for det som kalles "trygt" på en norsk stand-up scene, og "trygt" er bare et kodeord for "forutsigbart". Stand-up skal være slik man "kjenner dere fra tidligere" her til lands.

Nå vil jeg aldri benekte at jeg bruker "svært vulgær tale, konstant banning, grove krenkelser", og jeg forstår at enkelte vil la seg provosere av dette, men hva faen er galt med "blasfemi"? Meg bekjent betyr det "gudsbespottelse", og da det ikke finnes noen bevis for at det eksisterer noen gud må da dette kunne anses som en særdeles harmløs form for humor? Jeg kan nå uansett ta kveld vel vitende om at jeg har satt en publikummer "i en sjokkert tilstand med en dyp anger over å ha påført kolleger en slik opplevelse". It's all in a night's work. Hva var argumentene mot misantropi igjen?

Eksperten har talt

Professor og "USA-ekspert" Ole Moen uttalte forrige uke at Iran "utgjør en reell trussel mot USA". Det er mulig Moen er en ekspert når det kommer til USA, men Iran vet han tydeligvis lite om. Hvilke bevis har han for at Iran ikke bare er i ferd med å utvikle atomvåpen, men at de også vil angripe USA om de gjør det? Det er slike saker, basert på hemmelige kilder og antatte "eksperter" som media elsker å gjøre store oppslag av. I dagens Aftenposten er det derimot en bitteliten notis fra NTB, med følgende overskrift: "IAEA [Atomenergibyrået] roser Irans samarbeidsvilje". Kanskje dette kunne vært verdt en hel side, spesielt når krigshisserne i den såkalte "liberale" pressen fråder om kjeften ved tanken på en ny angrepskrig i Midtøsten.

Iran har ikke startet en eneste krig i moderne tid, og til tross for landets 70 millioner innbyggere, så har de mindre militærbudsjett enn Sverige. Et land som derimot har nok av angrepskriger på cv'en er Israel, forøvrig et land med atomvåpen som nesten daglig truer Iran. Og en liten bagatell til om Israel: landet nektet 18.september å undertegne Atomenergibyråets ikkespredningsavtale, samt åpne sitt arsenal av atomvåpen for offentlig inspeksjon. Så Israel, et land vi vet har atomvåpen og en rabiat høyreekstrem administrasjon som åpent truer Iran, er ikke en trussel. Men Iran, som ikke har atomvåpen, og som ikke truer noen (selv om de har et forkastelig styre), de er en trussel mot verdensfreden? Det blir nesten for åpenbart å nevne Orwell her, men han hadde elsket dette. Iran har i det minste skrevet under på ikkespredningsavtalen, i motsetning til for eksempel Pakistan og India, men deres atomvåpen er ingen trussel. Og USAs atomvåpen kan selvsagt bare brukes til gode formål, som å angripe "onde staters" atomvåpenanlegg. Det virker som om vi er i startfasen av en reprise på demoniseringen og løgnene som la grunnlaget for angrepet på Irak, og mitt intrykk er at det lille eventyret var en heller dårlig idè.

Ny blogg!

Dette er altså min nye blogg, da den på hjemmesiden viste seg å være svært lite funksjonell. Jeg lover å oppdatere denne mer regelmessig, og resten av hjemmesiden fortsetter som vanlig.

To be continued...