Har stand-up en fremtid?

Chortle har en god artikkel om fremtiden til stand-up, hvor Roland Muldoon spår kunstformens død om ikke komikere slutter å være så feige. Det er meget interessant lesning, og jeg tror han har rett. Wikipedia definerer et homogent gode som det som "oppstår når konsumentene er likegyldige til hva de skal velge mellom to bedrifters produkter eller goder". Og det er ikke bare her til lands stand-up i stadig økende grad passer til denne definisjonen, da det er lenge mellom hver gang man blir utfordret av komikere, uansett nasjonalitet. I år har jeg sett Doug Stanhope, Glenn Wool, Steve Hughes, Louis CK og Magnus Betnèr komme med tankevekkende materiale som i tillegg er fantastisk morsomt, men de er desverre unntaket til regelen. Og med tankevekkende materiale mener jeg ikke nødvendigvis politisk humor, men humor som går dypere enn å få deg til å le, klappe, for så å glemme hva som ble sagt. God stand-up skal etter min mening gi noe mer enn banal vorspielunderholdning, og det krever da også mer av komikerne. Alle kan ikke snakke om de tingene jeg personlig synes er interessante, men alle kan gå dypere i seg selv for å finne stoff som ikke bare omhandler de mest overfladiske aspektene ved vår sameksistens.

Et av hovedproblemene med stand-up komikk er publikums holdning til det de ser, i den grad man kan generalisere så krasst. Men det er en utbredt oppfatning om at "stand-up er stand-up", og at du kan ta med venner, familie eller en bedrift på et show, uten å gjøre selv en minimal innsats for å finne ut hvilke komikere som skal på scenen. Et raskt googlesearch er ofte alt som skal til, og det er ikke komikerens feil om han tar opp temaer som du personlig synes er ubehagelige eller upassende. Stand-up er selve definisjonen på ytringsfrihet, og den noen ganger tilsynelatende selvpåførte sensuren mange komikere viser på scenen er deprimerende og unødvendig. Nå er det selvsagt en plass for alt, og noen gjør samlivshumor og pulevitser på en veldig god måte. Jeg ler av det, men det er konformiteten og uviljen mot å skille seg ut jeg setter et stort spørsmålstegn ved (jeg kunne forøvrig glatt gjort tre kvarter med kun pulemateriale, men vi ville nok alle blitt jævlig lei før jeg var kommer halvveis).

En av de største mytene om stand-up er idèen om at man kun kan snakke om ting som "folk kjenner seg igjen i". Det høres ut som den ultimate falitterklæringen, for hvor er tilfredsstillelsen i å kun få servert tanker du allerede har tenkt selv? Jeg mistenker at det er en billig måte å få publikum til å føle seg intelligente på, men det er også nedlatende, i den forstand at man tror publikum er for skjøre til å la seg utfordre. Alle komikere trenger ikke å starte med å påpeke sin mest åpenbare fysiske skavank, og alle vitser trenger ikke å starte med "dere vet når..." Og før jeg virker for mye som en arrogant pikk, jeg påstår på ingen måte at jeg er så jævlig flink til å komme med originale tanker. Hadde jeg vært en stor tenker hadde jeg sikkert drevet med noe annet enn stand-up, og jeg drives nok like mye av en aversjon mot "vanlig" arbeid som jeg gjør av en trang til å dele min grandiose visjoner for et utopisk samfunn. For å være ærlig er det ingen bevisst agenda bak mitt materiale, annet enn egoisme: jeg prøver å underholde meg selv. Om man skal tjene sitt levebrød ved å reise rundt og dele sine tanker med fremmede mennesker i håp om at de også ser humoren i det du ler av inni hodet ditt, så må man gjøre det interessant for seg selv. For å sitere artikkelen i Chortle: 

What happens now?’ he [Roland Muldoon] asked at today’s event. ‘Oh dear. I’ve just seen 100 comics and I think they had 12 jokes: paedophilia, rape, ginger hair, small penises, paranoia at ATMs. Observational comedy is taking over, it’s all Michael McIntyre and people aren’t saying anything any more, and it’s really frightening.

Jeg vil legge til at "observational comedy" ikke nødvendigvis er en negativ sjanger, men hvorfor må vi alle observere det samme?