Årets beste plater, filmer og bøker

Musikk:

 

Film:

Bøker:

Raw Comedy klipp+ Obamas Orwell-hyllest

I november i fjor spilte jeg inn et set for Raw Comedy Club i Stockholm, som omsider ble sendt på kanal 5 på mandag. Det litt redigerte klippet ligger her (jeg synes det er synd greiene om prostitusjon og narkotika ble klippet bort, da det er noe av det jeg var mest fornøyd med):

Ellers har jeg fortsatt ikke kommet over den ynkelig rævslikkende reaksjonen folk flest har hatt til Obamas tale etter at han mottok fredsprisen i forrige uke. Til og med oppegående venner av meg har uttrykt beundring for det tomme, usanne og ulidelig selvgode pisspratet som tøyt ut av kjeften på Obama i Oslo. For det første sa han at han, som alle statshoder, forbeholder seg retten til å handle alene for å forsvare sin nasjon. Ok. Da bør dette prinsippet også gjelde for Iran (som Obama sammen med Israel konstant truer) og Hamas (som har en rett til selvforsvar fra kontinuerlige israelske/ amerikanske angrep). Obama uttalte også at det ikke er i USAs interesse at noen folkeslag nektes sine rettigheter. Igjen, si det til palestinerene.

Men det mest nedlatende Obama sa denne formiddagen (det å ta for seg historieforfalskningen han kom med angående USAs rolle i verden har jeg rett og slett ikke mage til akkurat nå) var uten tvil hans referanser til Gandhi og Martin Luther King. Nå er ikke jeg noen stor fan av mye av det Gandhi sto for, som hans støttebrev til Hitler og åpenbare pedofili, men det var noe nobelt over hans ikke-voldelige taktikk mot det britiske imperiet. Ditto med King, som mot slutten av livet begynte å komme med en systemkritikk mot amerikanske myndigheter som var både radikal og prinsippfast. Obama hyllet disse to, men sa så at deres ikke-voldelige taktikker ikke holder mål for Obama, som "konfronterer verden som den er". Noe Gandhi og King altså ikke gjorde. Det er ikke selvbildet det står på her. Om Bush hadde holdt den nesten eksakt samme talen hadde alle kritisert han for å være den fascisten han er, men når Obama sier det vekker det håp hos en impotent og naiv del av verdensbefolkingen som venter på at "ledere" skal ta oss inn i en bedre fremtid. Og for Obamamaniacs gjelder det å blindt sluke mantraen om at krig er fred og hult pissprat er nobel retorikk. Verden vil bedras, og det er sjokkerende hvor lite som skal til.

Jobbuke

Denne uken har jeg syv jobber i Oslo, og jeg forbereder meg ved å drikke C-vitamin og prøve å komme opp med noen vagt morsome tanker til Dattera til Hagen på onsdag. De siste tre gangene jeg har vært der har jeg gjort i overkant av en time nytt materiale, og 40% av det kan bli bra med litt arbeid. Jeg har i det siste fundert litt over at jeg muligens kaster materiale for fort fordi jeg skriver nytt hele tiden, og gode vitser trenger noen ganger på scenen for å perfeksjoneres. Så jeg skal skrive minst tyve nye minutter til onsdag, for så å bruke ferien på å forbedre faenskapet til neste år. Problemet er at jeg blir jævlig fort lei av mitt eget materiale, noe jeg spesielt merker når jeg gjør militærjobber. Da jeg ofte gjør litt eldre ting, for å i det hele tatt komme gjennom til et publikum med snittaldrer på attten år, som nesten kun kan relatere seg til vitser om knullig og drikking. Det å underholde folk som er inne til førstegangstjeneste er nesten det eneste som gjør meg bevisst på min egen alder. Jeg blir av og til spurt om legitimasjon for å komme inn på uteplasser, men det er i alle tilfellene en "liker ikke trynet ditt"-greie, og ikke at vaktpikken tror jeg er under tyve år.

Ellers skulle jeg kommentere så mange nyhetssaker nå at jeg ikke husker noen av dem. Fuck it. Jeg kan uansett ses på Latter tirsdag, fredag og lørdag, Dattera til Hagen onsdag, og Josefine Vertshus på torsdag. Det holder.

Har stand-up en fremtid?

Chortle har en god artikkel om fremtiden til stand-up, hvor Roland Muldoon spår kunstformens død om ikke komikere slutter å være så feige. Det er meget interessant lesning, og jeg tror han har rett. Wikipedia definerer et homogent gode som det som "oppstår når konsumentene er likegyldige til hva de skal velge mellom to bedrifters produkter eller goder". Og det er ikke bare her til lands stand-up i stadig økende grad passer til denne definisjonen, da det er lenge mellom hver gang man blir utfordret av komikere, uansett nasjonalitet. I år har jeg sett Doug Stanhope, Glenn Wool, Steve Hughes, Louis CK og Magnus Betnèr komme med tankevekkende materiale som i tillegg er fantastisk morsomt, men de er desverre unntaket til regelen. Og med tankevekkende materiale mener jeg ikke nødvendigvis politisk humor, men humor som går dypere enn å få deg til å le, klappe, for så å glemme hva som ble sagt. God stand-up skal etter min mening gi noe mer enn banal vorspielunderholdning, og det krever da også mer av komikerne. Alle kan ikke snakke om de tingene jeg personlig synes er interessante, men alle kan gå dypere i seg selv for å finne stoff som ikke bare omhandler de mest overfladiske aspektene ved vår sameksistens.

Et av hovedproblemene med stand-up komikk er publikums holdning til det de ser, i den grad man kan generalisere så krasst. Men det er en utbredt oppfatning om at "stand-up er stand-up", og at du kan ta med venner, familie eller en bedrift på et show, uten å gjøre selv en minimal innsats for å finne ut hvilke komikere som skal på scenen. Et raskt googlesearch er ofte alt som skal til, og det er ikke komikerens feil om han tar opp temaer som du personlig synes er ubehagelige eller upassende. Stand-up er selve definisjonen på ytringsfrihet, og den noen ganger tilsynelatende selvpåførte sensuren mange komikere viser på scenen er deprimerende og unødvendig. Nå er det selvsagt en plass for alt, og noen gjør samlivshumor og pulevitser på en veldig god måte. Jeg ler av det, men det er konformiteten og uviljen mot å skille seg ut jeg setter et stort spørsmålstegn ved (jeg kunne forøvrig glatt gjort tre kvarter med kun pulemateriale, men vi ville nok alle blitt jævlig lei før jeg var kommer halvveis).

En av de største mytene om stand-up er idèen om at man kun kan snakke om ting som "folk kjenner seg igjen i". Det høres ut som den ultimate falitterklæringen, for hvor er tilfredsstillelsen i å kun få servert tanker du allerede har tenkt selv? Jeg mistenker at det er en billig måte å få publikum til å føle seg intelligente på, men det er også nedlatende, i den forstand at man tror publikum er for skjøre til å la seg utfordre. Alle komikere trenger ikke å starte med å påpeke sin mest åpenbare fysiske skavank, og alle vitser trenger ikke å starte med "dere vet når..." Og før jeg virker for mye som en arrogant pikk, jeg påstår på ingen måte at jeg er så jævlig flink til å komme med originale tanker. Hadde jeg vært en stor tenker hadde jeg sikkert drevet med noe annet enn stand-up, og jeg drives nok like mye av en aversjon mot "vanlig" arbeid som jeg gjør av en trang til å dele min grandiose visjoner for et utopisk samfunn. For å være ærlig er det ingen bevisst agenda bak mitt materiale, annet enn egoisme: jeg prøver å underholde meg selv. Om man skal tjene sitt levebrød ved å reise rundt og dele sine tanker med fremmede mennesker i håp om at de også ser humoren i det du ler av inni hodet ditt, så må man gjøre det interessant for seg selv. For å sitere artikkelen i Chortle: 

What happens now?’ he [Roland Muldoon] asked at today’s event. ‘Oh dear. I’ve just seen 100 comics and I think they had 12 jokes: paedophilia, rape, ginger hair, small penises, paranoia at ATMs. Observational comedy is taking over, it’s all Michael McIntyre and people aren’t saying anything any more, and it’s really frightening.

Jeg vil legge til at "observational comedy" ikke nødvendigvis er en negativ sjanger, men hvorfor må vi alle observere det samme?

Nytt klipp fra London

Her er et klipp fra showet jeg gjorde på Soho Comedy Club i London for to uker siden. Jeg har faktisk fått en spot på The Comedy Store spikret til neste år, som er veldig kult, da jeg tross alt bare har gjort fire show i England.

Nå blir det et par episoder til av sesong 5 av Lost, før jeg køyer. Lang dag i morgen, med to show i nord.

Ny Stanhope CD

Doug Stanhopes nye CD "From Across the Street" er omsider ute, og jeg føler meg som en gigantisk hyklersk pikk når jeg sier "kjøp denne jævla skiva!", men gjør nå det. For all del, jeg hører på en nedlastet versjon akkurat nå, men det er mens jeg venter på originalen fra Amazon. Det er verdt det bare for Bjørn Opsahls herlige coverfoto, forøvrig tatt utenfor Fabrikkhallen i Oslo. CD'en er også genial, men det hadde dere vel regnet med. Jeg snakket med en fyr i Bergen som skriver en oppgave om retorikk med utgangspunkt i Stanhopes stand-up, og han mente at Doug går inn for å være den ultimate anti-helten. Og ingenting bekrefter den påstanden bedre enn delen om universal health care fra denne platen, som er helt genial, selv om jeg er dypt uenig med det han sier. Og det er ofte en barriere å komme over når du er en komiker med synspunkter, nettopp dette med å få publikum til å forstå at latter ikke nødvendigvis betyr enighet med påstandene som legges fram. Og Doug er best, enkelt og greit.

Ellers har dette vært en rolig uke, men til helgen er det tilbake på scenen igjen. Jeg drar nordover med Andrè Jerman på lørdag for å gjøre et par militærjobber, og med slikt reisefølge ser jeg ikke bort fra at man havner på en smell etterpå. Jeg har også fått bekreftet at jeg blir å sette opp mitt eget timeslange show på Brighton Fringe festivalen i mai til neste år, som blir jævlig spennende. Jeg satser som sagt på å sette opp en forestilling et par kvelder i Oslo rundt april, og det blir fett å ta med seg showet til England også. Men nå, tilbake til morgenkaffen og Dagsavisen.

Overvåkning og frihet

Mandagens Fritt Ord-debatt om overvåkning og frihet var tidvis veldig interessant, og jeg blir absolutt å lese John Kampfners bok "Freedom for Sale" etterhvert. Hans halvtimes presentasjon av boken hadde mange tankevekkende aspekter, men jeg ble mest imponert over Magnus Marsdal denne kvelden. Jeg har ikke lest "FRP-koden", og jeg visste ikke mye om han fra før av, men han framsto som en kunnskapsrik og spennende tenker. Filosofen Lars Svendsens kritikk av Kampfner ble derimot for lite utdypet (i det minste for en som ikke har lest boken), men han hadde også noen gode poenger. Abid Q. Rajas bidrag til debatten var derimot minimalt, og jeg mistenker han for å ikke ha lest ferdig Kampfners bok, da han virket lite kjent med hans argumenter på forhånd. Han startet av en eller annen grunn med å påpeke at Saudi-Arabia er et mer reaksjonært samfunn enn Iran, uten at jeg tror noen helt så relevansen til kveldens tema, han selv inkludert.

Problemet med slike debatter er ofte at de blir for lite konkrete, og at det blir mange løse tråder som det ikke blir tid til å ta tak i. Det var også litt skuffende at det ikke ble en mer utdypende prat om EUs datalagringsdirektiv, som etter mitt inntrykk ble mye hardere debattert i Sverige enn her til lands. Men kvelden hadde mange tankevekkende poenger, og Marsdal er som sagt en veldig interessant person.

Jeg gleder meg forøvrig til å starte på Alfred McCoys nye bok "Policing America's Empire: The United States, the Philippines, and the Rise of the Surveilance State". McCoys "A Question of Torture" er den mest informative studien av tortur jeg har lest, og jeg ser fram til å se hvordan USAs brutale okkupasjon av Filippinene la grunnlaget for den moderne big brother-staten.