Carlin og Fringe

Jeg driver på med George Carlins selvbiografi for tiden, og mens jeg satt på banen i går kom jeg plutselig over et avsnitt som ga meg frysninger. Den oppsummerer helt perfekt mitt selvbilde som komiker:

"I never had a circle of friends in the comedy biz. I never went to the delis or coffeeshops after late shows, where people would sit around eating breakfast and riffing till dawn. I always felt alien, not a part of them. Not that I was different or better, I was just apart. They had some common bond that didn't include or interest me. A competitiveness that I was very uncomfortable with. I wasn't a compulsive entertainer. I could always think on my feet, but I was never quick around the kind of people who dominate a table. I was a product of ideas, not ad-libs. Later I came to realize the curiousness of choosing to be, and feeling, apart from people and at the same time dying to be accepted. Longing to be accepted, to be asked in. But on my terms."

Jeg får frysninger når jeg skriver dette. Som jeg har sagt tidligere synes jeg det jeg har hørt av Carlin gikk fra kjedelig til genialt, men akkurat det han sier her treffer meg virkelig. Heke boka er forøvrig jævlig bra.

Ellers har jeg fått kongenyheter i helga: jeg setter opp mitt eget timelange show "Outside the Comfort Zone" på årets Fringe festival i Edinburgh! Det betyr at jeg gjør hele jævla august i Skotland, på det som visstnok er en respektert scene, The Stand. Jeg gjør mitt show fra 11.30-00.30, og mannen som rocker scenen før meg er ingen andre enn min venn Magnus Betnèr. Min stakkars lever gruer seg allerede, men resten av kroppen gleder seg som faen. Jeg får forøvrig testet hvordan det er å gjøre en hel time på engelsk i mai, når jeg gjør ei uke under Brighton Fringe, utenfor London.

Ellers synes jeg disse klippene gjør seg på kvinnedagen. Mange kloke ord.