Podcaster

En av mine få favorittkomikere er den fantastiske Marc Maron, og jeg er offisielt fysisk hektet på hans podcast WTF. Den kommer i gjennomsnitt ut to ganger i uken, og etter å ha hørt alle 37 episodene kan jeg slå fast at fyren er genial. Den eneste typen komiker jeg virkelig liker er den som ikke har en karakter, men som bare går opp på scena og snakker, og Maron er en av de beste. Morsom, bitter, følsom, sint, intelligent og veldig emptaisk, dette er en mann etter mitt hjerte. Han er faktisk den eneste jeg kan komme på som bærer bitterhet på en bra måte, da han er åpen om sine skuffelser og personlige nederlag. Hans tre stand-up skiver er også konge! Den eneste andre komiker-podcasten jeg hører på er Bill Burrs Monday Morning Podcast. Jeg blir alltid i godt humør av å høre hans uinformerte teorier og oppløftende sinne. Du kan se et nytt intervju med Burr her:

Bill Burr interview w/Punchline Magazine (Uncut!) from Punchline Magazine on Vimeo.

Ellers har jeg omsider fått hjemmesiden min på bena igjen, og en liste over oppkommende show ligger som alltid her. Jeg tester nytt materiale på Dattera til Hagen på onsdag, før jeg forhåpentligvis videreutvikler det som ikke sugde på Josefine dagen etter. "Prøverøret" er et essensielt prosjekt for de av oss som liker å skrive mye nytt, og jeg er oppriktig glad for at jeg blir jævlig fort lei meg selv. Patton Oswalt sa en gang noe interessant i et intervju om komikere som gjør det samme materialet år ut og år inn. Han påpekte at dette må bety at de faktisk ikke liker å skrive, og at de ikke liker og komme opp med morsomme ting. Min venn Magnus Betnèr hadde en like sannsynlig teori om den samme typen stand-up'ere: kanskje noen av dem rett og slett ved tilfeldigheter kom opp med materiale som folk ler av, uten å selvhelt  bryte koden på hva som gjør det morsomt, og så rir de på bølgen så lenge de kan. Og den bølgen kan vare ulidelig lenge.

Det er uansett jævlig godt å være i gang med et nytt år, da de fire showene jeg hadde i forrige uke var on point, selv om jeg muligens ikke kom helt gjennom til den store massen av Are Kalvø fans i Drammen. Han drar voksne og intelligente mennesker som verdsetter det meste av politisk materiale, men straks du nevner en finger i ræva under sugejobben eller dyresex, så kommer de tomme blikkene som vanligvis er reservert for nettopp de politiske vitsene.