Tvungen kreativitet

Dette er mitt arbeidshjørne hjemme (legg spesielt merke til den blanke skjermen), og fordelen der er at jeg kan jobbe når jeg føler for det, som sjelden er før kveldstid, og aldri før klokken tolv på formiddagen. Men nå som jeg har en ni-til-fem jobb er jeg utsatt for tvungen kreativet, noe som er en relativt ny erfaring for meg. De eneste gangene jeg har opplevd det før var da jeg jobbet litt i radio for mange år siden, og jeg kan av og til føle presset hvis jeg skal teste nye ting på Dattera til Hagen, og jeg ikke har skrevet en linje når showet nærmer seg. Men i sistnevnte tilfelle er det sjelden noe en whiskey ikke kan fikse, da alkohol oljer kreativitetshjulene, i det som jeg gladelig innrømmer er en billig unnskyldning for ettermiddagsdrikking. Nå kan jeg selvsagt ta lommelerka med på jobb uten at jeg blir arbeidsledig av den grunn, men i min paranoide sosiale angst føler jeg at jeg får nok rare blikk som det er.

Ellers var lørdagens show på Latter årets høydepunkt så langt, faen så skøy! Halve settet mitt endte opp med å handle om karikaturstriden og muslimer som bruker ytringsfriheten for å demonstrere mot ytringsfriheten, og overraskende nok responderte publikum jævlig bra. Jeg fikk masse nytt stoff ut av den kvelden, som jeg skal videreutvikle denne uken, når jeg på på Latter tirsdag, fredag og lørdag, Dattera til Hagen onsdag, samt 4.Losjerad i Drammen kl.19 på fredag. Ellers har visstnok 35.000 sett det siste klippet jeg har på VG TV på fire dager, og jeg har fått mye bra respons på mail og Facebook, selv om minst halvparten fortsatt føler for å informere meg om at jeg tar feil når jeg ikke anerkjenner Obama som en ny Jesus som skal redde verden. Herregud, hvis tom retorikk kunne redde verden hadde verden vært reddet. Det på tide at voksne mennesker bryter ut av sitt naive skall av illusjoner og ønsketenkning, hvor lang tid skal det ta før forelskelsen erstattes med en realisering av at mannen er en helt mainstream demokrat, med alt faenskapet det innebærer?

Jeg må til slutt hylle NTNU professor Arnulf Kolstads utspill om OL i forrige uke, og hans gamle kronikk om toppidrett er også som et death metal brøl for mitt hjerte. Fin kar.