Here we go again....

Den tilsynelatende årlige debatten om at norsk stand-up er for snill og upolitisk ruller igjen, og denne gangen er det Trond-Viggo Torgersen som etterlyser mer hardtslående humor i Dagbladet (Vil ha tøffere humor, 24.06.10). Jeg liker Trond-Viggo (og han er så folkekjær at jeg føler at vi er på fornavn), men jeg synes han kommer med et par lite gjennomtenkte påstander i intervjuet. Det er jo for det første ironisk at akkurat Trond-Viggo mener vi har "for få slemme, krasse og bitende komikere" her til lands, da det blir som om jeg skulle etterlyse mer imitasjoner og vitser om tannstell i norsk humor. Og selv om jeg ikke nødvendigvis er uenig i at det er for få gode stand-up komikere i Norge, så håper jeg ikke Trond-Viggo baserer sin påstand utelukkende på erfaringer han fikk som jurydommer i "Den norske humoren". Snakk om noe å få "en grusom følelse i magen" av.

En komikervenn av meg påpekte her om dagen at hovedproblemet med Trond-Viggos argumenter er at de ser ut til å være basert på de mest kjente komikerne, og de er ikke de beste komikerne her i landet. Jeg vet ikke hvor mange show Trond-Viggo har sett i det siste, men jeg tviler på at han har vært mye på "Prøverøret" på Dattera til Hagen eller på Ricks i Bergen for å se hva som skjuler seg under overflaten i stand-up miljøet. Det meste jeg har sett av norsk stand-up er rimelig tannløst, men det finnes faktisk originale og krasse humorister i Norge. De er kanskje i mindretall, men Trond-Viggo burde for eksempel se Christoffer Schjelderups "slemmere" humor, eller Jonas Kinge Berglands mer intelligente tilnærming til observasjonshumor. Hva med å undersøke tingenes tilstand litt før man uttaler seg, og heller si "mer av dette" i stedet for å benekte at det eksisterer? Problemet er at om du kun ser de store showene, eller innbiller deg at norsk stand-up ikke er annet enn de mest kjente trynene, så får du et veldig skeivt inntrykk. Jeg tror fortsatt Trond-Viggo i det store og det hele har rett, men unntakene er der ute, det krever bare litt mer innsats å finne dem.

Trond-Viggo nevner selv to unntak til regelen om at alle er for snille, og de røper mye om hans innblikk i den norske humorverdenen. I følge han er det nemlig "nesten bare er Otto Jespersen og Shabana Rehman Gaarder som stikker nesa si uten for kosegrensa". Det er for det første høyst uklart hvorvidt Jespersen har vært utenfor noen som helst grense de siste årene, og selv om Gaarder er en viktig samfunnsdebatant, så er det diskutabelt hvor mye hun bidrar med på humorfronten. Og hva mener egentlig Trond-Viggo med "tøffere humor"? Jeg blir for eksempel bare forvirret når han etterlyser vitsing på bekostning av de kongelige, samtidig som han sier at han "er sikker på at kongen ville synes det var rasende festlig"? Her må Trond-Viggo nesten velge, vil han ha "slem, krass og bitende humor" om kongehuset, eller noe kongen vil verdsette? Og hva med å heller etterlyse humor på bekostning av monarkiet som institusjon, i forhold til normen med dødfødte parodier og banale observasjoner? Det er mye morsommere at vi snakker om blått blod i 2010, enn at kongen er sløv og Märtha er gal.

Det samme problemet oppstår med Dagbladets oppfølgingsartikkel (Politikerne må drite seg ut, 26.06.10), hvor Pernille Sørensen, Henriette Stenstrup og Marit Voldsæter sier det er "norske politikeres feil at norsk humor er for snill", da "flere må drite seg ut". Dette er et argument som også Henrik Thodesen tok opp under fjorårets humordebatt, og det sier mye om enkelte komikeres definisjon av å drite seg ut. Hva med at den norske regjeringen skal kjøpe jagerfly fra et selskap som også er ekskludert fra oljefondet av etiske årsaker, eller at kun Rødt og Vigrid ved forrige valg var for en tilbaketrekning av norske styrker fra Afghanistan, eller at vi er en selverklært fredsnasjon samtidig som vi er verdens største våpeneksportør i forhold til innbyggertall, eller at vi fortsatt har en statsreligion i et moderne sekulært samfunn? Hva med at vi fortsatt har et kongehus!? Det er nok å ta av, hvis man bare klarer og rive seg bort fra trangen til å personfokusere alt. Det er ikke politisk humor å påpeke at Erna er feit, det er politisk humor og gå etter politikken hennes. Jeg har selv karakterisert Siv Jensen som en sjelløs demon, men det var et resultat av hennes syn på Israels siste massakre på Gaza, ikke hennes personlighet (selv om jeg ikke kan utelukke at den har demoniske trekk).

Trond-Viggo har uansett selvsagt helt rett når han sier at det av størrelsesmessige årsaker er for lite av alt i Humor-Norge, men jeg er ikke sikker på at det per komiker er flere hardtslående stand-up'ere i for eksempel USA. Jeg er også enig i at vi i humormiljøet må ha "tålmodighet og omsorg for hverandre", men vi må samtidig være realistiske. Du får ikke en komiker som har gjort sin egen greie i ti-femten år til å plutselig skifte stil bare fordi det oppstår nok en kortvarig mediedebatt i agurksesongen. La oss heller satse på å rekruttere ferskt blod som faktisk vil snakke om samfunnsmessige ting på scenen, i tillegg til å oppmuntre de som aktivt prøver og gjøre noe annerledes med humoren sin. Og la oss være ærlige. Det er helt greit at mange norske komikere ikke har sosial relevans eller politisk brodd i materialet sitt, kom bare aldri å si at det er fordi det ikke er noe og snakke om. Min mangel på fotballvitser er ikke et resultat av at for få fotballspillere driter seg ut, men av at jeg har null interesse for fotball.